Ned mot sjøen på en odde
det strekker nasen så langt det når
det gamle Veblungnes som Onsum rådde
som konge over i svundne år.
Steil og bratt, men traust og trygg
står Varden bokom og danner rygg.
Her har vi utsyn til berg og blåner
når sola smiler ved sommers tid
til høge fjell hvor ei snøen bråner
til fine gårder og skogkledd li.
Men utsatt og værhardt ligger det til
et offer for vindenes skiftende spill.

Engang var Veblungsnes et viktig sted.
Den gang Onsum, rik og mektig
rådde grunnen rent allmektig-
satt som konge i sitt hus.
Med landets stormenn var han dus.
Bjørnson, Kjelland, andre store
hadde han som gjest ved bordet.
Hit kom dalens staute karer
kjørende med sine varer
byttet smør og ost og skinn
i salt og sirop, kaffe, inn.

Her var ting og her var marknad
det var her det foregikk.
Men sol går opp og sol går ned
år og dager svinner
endt blir gammel sed og skikk
tilbake blir kun minner
Da Raumabanen kom
ble rollen byttet om.
Framskrittet kan ingen stanse
smått om senn vi tapte skanse
Over på den andre sia
har det flyttet seg med tia
det som før gjorde Nesset kjent.

Men helt til 1940 kom
vitnet selve stedet om
gammel velstand og kultur
Men etter krigens herjingsdager
ble ei sten på sten tilbake
Det som folket her har vernet
som sin største del og skatt
det ble til jorden jevnet
en vår blå mainatt.
Store hus og småe hytte
alt ble krigens rov og bytte.
Ja, selv Onsums gamle borg,
fredet og ærverdig
så vi til vår store sorg
bli tilintetgjort og ferdig.

Men bombene fikk motet ikke krøket
vi tok på rydningsverket fatt på ny
og før den neste vintersnø var føket
lød hammerslag fra Rauma Onsum gård og svenskeby
og siden har det reist seg mang en stue
i Kolstad gate, Øvre Tue.
De som har bodd her hele tiden
har nok stedet meer kjært
enn vi som kom her siden.
Men vi har også lært å sette pris på Veblungsnes.
De beste åra av vårt liv har vi gitt til dette stedet
opplevd sorg og oplevd glede
Her har vi svermet under vinterblank måne
og bygget luftslott fra blåne til blåne
her har vi lovet å elske og ære-
og like til døden trofast være

Her har vi fått barna våre
fulgt dem gjennom smil og tåre
her har vi vårt hjem og arbeid
og om vi iblant blir lei
når sjella fyk som aller verst
og kan si til en nesing:
"Nei, huff kor det blæs"
Så får du til svar
"Det kaldar på Nes"
og alt løses opp i et eneste smil
når sola kliv Varden 1. april.

Her har vi så mange goder
sikker strøm og nok av vann
og om andre ting vil glippe
ligger Rauma som en klippe
med arbeide til mange mann.

Kanskje, lik de bratte fjell
som vi daglig har for øye
blir vi selv litt hard og steil
og litt vanskelig å bøye.
Og kanskje vil det virke i vårt sinn
at vi i allslags motbørs vær og vind
har lært å stemme mot
og trosse fremad fot for fot
men jeg tror at bak om skallet, inn i barmen
vil du finne hjertevarmen like fullt som andre sted.


Må så signing følge stedet
følge heim og arbedshand
og vi rekker brorskapskjede
ut til hele Norges land.

Prolog av Brit Hyldmo.

Vi er så få her på Nesse
hvert menneske er nabo og venn
i sorgen vi ser til hverandre
i gleden vi smiler igjen.
Vi sørger når noen blir borte
vi gledes når noen blir født,
men kives iblant om småting
og er langtifra enige støtt.
Men når det virkelig gjelder
da løfter vi gierne i flokk
da glemt er de små bagatelier
og da er vi enige nok.

Vi er så glad i vår kirke
i skolen og alt som er her.
Ja, selv sjella som tuter og blåser
ser det ut til at mange har kjær.
Og hvem ninnes vel ikke de åra
da alle i fotball var vekk
da selv gamle koner på åtti
snakket ivrig om corner og beck.
Slik er det og med "musikken"
om vi aldri en tone forstår,
du verden, for stas det er med den
for dette er musikken vår.

Idag har "musikken" gebursdag
og minnes år som er gått
og vi vil så gjerne få tolke
en takk for alt vi har fått.
Vi vil så gjerne ha det sånn
at noe kan løfte oss opp over strevet
for vi mennesker er av ånd
og må ha mere enn brød for å leve.
Så idag vil vi gi dere heder
og si en inderlig takk
for hva dere har gitt oss av goder
som utover hverdagen rakk.

Takk for hver en festglad stund i musikkens rike
dere har fra år til år gitt oss mange slike.
Takk for marsjer- potpourrier-
parafraser- rapsodier.
Takk for hver en maidag
vi ble vekt av trommeslag.
Takk for sanger kjente, kjære
spilt til fedrelandets ære.
Og vit: Dere tar våre hjerter med storm
når dere kommer med fløyter og trommer
og feiende flott uniform.

Det var en vår som denne
med sol og fuglesang
for lange år tilbake
at dere kom igang.
Og av guttene som startet i nitten tjue tre
står enda to og spiller og en har sønnen med.
Det er bestandig morsomt med barn som følger far
og håp der yngre tråkker i eldres fotefar.
Og vi vil fortsatt ønske godt for kommende år
og ber dere fortsatt blåse høytid over hverdagen vår.